Annie er atten år og har krøllete hår, for brede hofter, men et smil som alltid er klistret fast i ansiktet. Hun har en bestevenn, han er også atten år, har mørkt hår, er akkurat passe høy og han smiler hver gang han ser henne. Tobias. Han kjenner de vonde, de gode og de rare sidene hennes, fremdeles står han ved henne gjennom tunge perioder, alltid. De liker akkurat den samme musikken, filmene, menneskene og de har nesten akkurat de samme framtidsplanene. Og ingen av dem får sove før langt etter midnatt.

Hjertet hennes slår så himla hardt hver gang de møtes. Noen ganger er det vondt å tenke på, andre ganger har de det nesten som kjærester sammen. Å vite at han har andre jenter han kanskje liker, at hun ikke okkuperer tankene hans om kveldene, at han avviser henne noen ganger, at de har sklidd fra hverandre det siste året og at han kanskje ikke er betatt av henne på den måten gjør at det stikker i mellomgulvet to minutter før de møtes. Hun fysisk faller for han gang på gang, når han holder rundt henne og sier at alt blir bra, og når de sitter i den store hjørnesofaen og ser på filmer han hater, men ser på fordi hun vil.

Ingen hun kjenner skjønner hva hun ser i ham, og de passer kanskje ikke sammen. Kanskje gjør det, at de er som to puslebrikker i samme bilde, at ting ville blitt for perfekt, for likt, for symmetrisk. Men om verden hadde sett det hun ser, ville den vært så misunnelig som månen er på sola. Og hun vet at ingen noen gang vil forstå, og hun vet at sjangsen for at han noen gang vil se henne inn i øynene og si de tre ordene og tolv bokstavene, er veldig liten. Men hun holder på den lille sjangsen, for det er bedre å føle noe, enn og ikke føle noe i det hele tatt.

Photo// Hedi Slimane diary